– Ja, det kan nok se ut som en slags ørkenvandring, men heldigvis har det vært mer begivenhetsrikt enn som så. Vi visste at dette kom til å ta tid, og det er jo greit å minne om at Konserthuset brukte 14 år fra idé til realisering.
Byutvikling
Det begynte med at teateret trengte et nytt hus. Behovet er ikke blitt mindre påtrengende, men mye annet har endret seg radikalt.
– Det var faktisk daværende ordfører Leif Johan Sevland som sparket det i gang med å snakke om et nytt teaterhus på Bekhuskaien. Ryfast var på gang og området Tau-ferja brukte ville bli frigjort til andre formål. Allerede da ble dette sett på som et byutviklingsprosjekt, men altså i en helt annen ende av byen. Nå er vi del av noe som handler om å trekke bysentrum opp denne veien, sier han.
Kulturelt høydepunkt
Bendiksen mener det er helt avgjørende at Stavanger påtok seg en pådriverrolle i fjor høst, og i juni ble det i kommunens utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog fattet et forpliktende og omfattende vedtak om Akropolis-visjonen. «Et kulturelt høydepunkt der teater og museum av internasjonalt format beriker byen og regionen» er utvalgets sammenfatning av visjonen.
At Akropolisnavnet fortsatt er i bruk om dette kulturelle høydepunktet kan virke forstyrrende på dem som har fått med seg at det langt fra er avgjort hva området skal kalles i framtiden. Akropolishøyden? Eckhoff-høyden? Skjævelandstykket? Øvre Kannik? Kulturhøyden? Lærde og ulærde strides, og som i navnedebatter flest er meningene sterke og utestemmen hyppig i bruk.
Visjonen for området, som forhåpentlig snart utvikler seg til en plan og til prosjekter, er altså noe annet enn navnet på det geografiske området der arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff har satt sitt verneverdige preg, på en tomt opprinnelig eid av Hans Pedersen Schiæveland.
– For oss er ikke navnet på dette området viktig. Nå er vår jobb å sørge for at konseptene blir realisert på en måte som tjener våre behov best mulig. Den viktige debatten som kommer nå er hva Akropolis-visjonen skal inneholde og hvordan det skal realiseres, helt konkret.
Gjennombruddet
Han beskriver det som et gjennombrudd at Stavanger kommune, som en av tre av teatrets eiere, tok over styringen, og startet arbeidet med å få samlet regionen om visjonen. Rogaland fylkeskommune er en viktig part, som teatereier og som eier av området på andre side av Muségata, der fylkeshuset nå ligger i det som var Stavanger Sykehus. Deler av dette området inngår i visjonen.
– En viktig oppgave er selvsagt å få på plass finansieringen, og det får vi ikke til uten at vi står samlet regionalt. Jeg opplever at vi nå får god drahjelp fra politikere lokalt og nasjonalt, at det er flere som taler vår sak. I Museumsmeldingen fra Stortingets kultur- og familiekomité, som kom i juni, er det bare er Akropolisvisjonen som nevnes konkret. Det ser jeg på som et tegn på velvilje.
Akropolisvisjonen omfatter, i tillegg til teatret, Museum Stavanger (MUST) sin virksomhet i Muségata. Også de andre aktørene i området med Rogaland Fylkeskommune og fylkeshuset på den andre siden av gata, og Arkeologisk Museum litt høyere opp på Våland er sentrale i visjonen.
Dramakort og vekselbruk
I løpet av tiåret som er gått har teatret behov endret seg betydelig. Det er særlig to grep som har gjort store forskjeller, til glede for publikum og til utfordring for logistikken i det lappverket teaterhuset har blitt i årenes løp.
Vekselbruk er innført, til publikums begeistring, fordi det betyr at et populært stykke kan settes opp igjen i flere sesonger, med nye sjanser til å få sett godt teater. Ulempen er at kulisser, kostymer og rekvisitter må håndteres og lagres. I den forlatte «en suit»-modellen ble et stykke spilt i den i den oppsatte spilleperioden, og man så seg ikke tilbake. Bare det som kunne gjenbrukes ble beholdt.
Det andre grepet er Dramakortet, som har ført til en publikumstilstrømning uten sidestykke. Før kortet ble innført gikk de ivrigste i teatret 1-2 ganger årlig. Nå drar de Dramakortet i snitt sju ganger hvert eneste år.
– Vi kunne ha ventet på nytt hus før vi innførte vekselbruk, men vi ville prøve det ut, tross nokså uegnet infrastruktur. Vi ser nå at vi har nådd de fysiske rammene, men vi kunne gjort dette mer, for vi ser at publikum vi ha det.
Mest mulig scenekunst til flest mulig publikummere. Det er jo det teateret skal gjøre.
En og annen U-dal
Bendiksen ser på tidslinjen for Sceneskifte. Den oppsummerer tiårets begivenheter, og det er ingen tvil om at det har gått både opp og ned.
– Joda, vi har så absolutt vært nede i en og annen U-dal. Det er krevende at det tar tid, særlig for teaterfolk, som normalt har kort reise fra idé til realisering. Ekstra kjekt nå, å se at det er god driv og at de som har hånden på rattet har erfaring og gjennomføringsevne. Det har vi sett i Bjergsted-visjonen og Tou-visjonen.
Veien videre er at Stavanger kommune lager scenarier for realisering av Akropolis-visjonen. Rogaland teater og Sceneskifte er klar for å gå i gang med konkrete planer. Bendiksen ser lyst på livet.
– Det har vært, og er, en fin reise, og etter alt å dømme er det bra for fortsettelsen at vi har brukt tid til å skape et solid grunnlag for en beslutning. Jeg har aldri følt av vi har famlet i blinde, men jeg opplever at prosjektet – som er et nytt og bedre teaterhus – står langt stødigere nå, sier Bendiksen.
Tekst: Line Noer Borrevik
