Prosjektleder Thomas Bendiksen blogger om Sydney operahouse:
I forrige uke var det 40 år siden en av verdens mest anerkjente bygninger stod ferdig. Operahuset i Sydney er ikke kun blitt et symbol på en by, men på et land og kontinent. Med omkring 9 millioner besøkende hvert år en den hvite bygningen et prakteksempel på god markedsføring, og huset har en verdi for Sydney og Australia som er umulig å prissette. Utallige opera-, konsert- og teaterhus har prøvd å etterligne praktbygget med plassering ved vannet og med mer eller mindre vellykket prangende arkitektur. Likeså mye ros for den utvendige visuelle utformingen, har operaen fått kritikk for sitt lite brukervennlige hus innvendig.
Bygget har på mange områder vist seg å være lite funksjonelt for dem som arbeider i og dem som benytter seg av huset. Teatersalen som var tiltenkt Sydney Theater Company var så dårlig utformet at de måtte bygge en ny teatersal på andre siden av Sydney Habour Bridge. Operascenen mangler bak- og sidescenefasiliteter, noe som er svært nødvendig i et slik hus for å kunne håndtere forestillingenes store scenografiske elementer. Det såreste for et opera- og konserthuset må likevel være at man feiler på akustikken, hvilket har vært tilfelle i Sydney helt fra bygget stod ferdig i 1973.
Gang på gang i løpet av de 40 år har dirigenter, musikere, anmeldere og eksperter på akustikk påpekt de forferdelige lydforholdene i de to hovedsalene i bygget. Enkelte orkestre har gått så langt og truet med å boikotte operahuset da akustikken ikke var musikken verdig. Grunnleggeren av Sydney symfoniorkester har videre sammenlignet akustikken i salen med en parkeringshall. I flere omganger har man prøvd å forbedre salenes lydforhold med mindre ombygginger, men det er vanskelig å gjøre radikale endringer i et bevaringsverdig bygg. Selv om akustikken er bedre i dag enn for 40 år siden, vil det kreve enorme ressurser å gi operahuset i Sydney en akustikk i verdensklasse, som mange selvfølgelig mener huset egentlig fortjener. Arkitekter og ingeniører har påpekt at det vil bli langt dyrere å forbedre lydforholdene i den eksisterende bygning enn det ville være å bygge en helt nytt operahus.
Så hva gikk galt og hva kan vi lære av prosessen? Å tegne og bygge et scenehus er en kompleks sak og en av det vanskeligste utfordringene i bransjen. Det er derfor like så mange forklaringer på årsaken som antall utfordringer i huset i Sydney. En del av skylden må nok gå til arkitekten selv, eller dem som valgte tegningene hans. Opprinnelig ble den danske Jørn Utzons forslag forkastet da det ikke oppfylte kravene som var beskrevet i konkurransegrunnlaget i 1957. Den ønskede publikumskapasiteten var ikke innfridd i tegningene, og bygget var for stort til å være på den gitte tomten. Likevel plukket et av jurymedlemmene, den finske arkitekt Eero Saarinen, tegningene opp av papirkurven, og Utzon vant konkurransen på grunnlaget av det visuelle uttrykket. Om det var et klokt valg vil nok turistsjefen og orkestersjefen i Sydney være uenige om.
Gjennom de neste 16 årene før bygget stod ferdig ble det også tatt valg på veien som var ugunstig for det endelige resultat. I 1967 valgte man plutselig å flytte rundt på de to hovedscenene som var tiltenkt som henholdsvis opera- og konsertsal. På det tidspunktet trakk symfoniorkesteret flere konsertgjengere enn hva det var av operatilhengere, slik at salen som var tiltenkt operaforestillinger ble flyttet over i salen som var planlagt som konsertsal. Ytterrammene med Utzons store og mindre seil som vi kjenner i fasaden var allerede på plass, og en slik omfattende omrokkering innvendig i huset fikk drastiske konsekvenser for funksjonaliteten. Det hjalp naturligvis heller ikke at arkitekten selv fikk sparken halvveis i byggeprosessen og aldri fikk fullført sine originale ideer.
Rogaland Teater planlegger som kjent et nytt teater for fremtiden og vårt prosjekt Sceneskifte kan, uten sammenligning forøvrig, lære av prosessen i Sydney. Første prioritet når man bygger et nytt teaterhus, er fra teatrets ståsted, den innvendige funksjonalitet. Et vellykket hus hvor man kan produsere og presentere teater i lang tid fremover. En «opera»-effekt som både Sydney og Oslo så stolt kan vise til, er dog selvfølgelig heller ikke å forakte. Et slik praktbygg har stor betydning for utviklingen av byen og dens identitet. Likevel må man ikke gå på kompromiss med funksjonaliteten. Det er mulig at man ikke valgte «folkets favoritt» og det mest spenstige forslaget da man kåret en vinner for det nye konserthuset i Bjergsted, men et slik komplekst bygg er så mye mer enn kun det ytre. Krav til tekniske løsninger, akustikk og logistikkflyt beskrevet i grunnlaget for en arkitektkonkurranse skal oppfylles og vektes på lik linje som de visuelle, arkitektoniske forholdene. I dag har regionen fått et konserthus som får de beste skussmål hva akustikk angår. Et vellykket prosjekt med andre ord. Når Rogaland Teater planlegger et moderne teaterhus drar vi nytte av både gode og dårlige erfaringer som vi kan ta med videre i prosessen. Gratulere med vel overstått ett års dag for konserthuset og gratulerer til operahuset i Sydney med de 40!
Les tidligere blogginnlegg her
